Den foretaksomme sogningen Kristen Vigdal på Tokerud

Av Tord Tutturen

Kristen Vigdal (1882-1974) fra Fortun i Sogn var lærer, dikter, eiendomsmegler, gårdbruker, foredragsholder og forsikringsagent. Han bodde en tid på gården Tokerud i Eidsberg. Selv om han kun var her noen få år, satte han allikevel spor etter seg, særlig som stifteren av ungdomslaget «Eidsbergingen». Vigdals historie gir oss innsikt i utbyggingen av strømnettet i Eidsberg og virkningene av en migrasjonsbølge av vestlendinger med tiltakslyst.

Oppvekst i Fortunsdalen

Hjemstedet var Fortunsdalen i Luster i Sogn. Smeltevannet fra Sognefjellet renner gjennom dalen og møter Sognefjorden ved Skjolden. Selv lenge før Sognefjellsveien ble åpnet for biltrafikk i 1938, var det mye trafikk både sommer og vinter mellom Gudbrandsdalen og Sogn, noe som skapte mye liv i Fortunsdalen. Den gamle stavkirken i Fortun ble kjøpt og satt opp på Fantoft utenfor Bergen i 1883. Som mange lesere trolig vil huske, brant den ned til grunnen i 1992. Den nye Fortun kirke ble bygget i 1879 og var dermed ganske ny da «Christen Johan» ble døpt i 1882. Kristen Johan Vigdal var sønn av gårdbrukerparet Peder Pederson Vigdal og Ingrid Christoffersdotter Bjørk. Han vokste opp som nummer to i en søskenflokk på ti på gården Grøt. Det noe underlige gårdsnavnet Grøt, av norrønt grjót som betyr stein, viser trolig til en steinur ved gården. Faren Peder var tidligere sersjant og gikk med posten i Fortunsdalen. Moren Ingrid var fra gården Bjørk i Fortun. Hun ville at alle barna, også jentene, skulle få utdannelse. Vigdal-familien var en religiøs familie, fortelles det.

[Bilde 1: Slåttonn på Grøt i Fortunsdalen hvor Kristen Vigdal vokste opp. Bildet er utlånt av Per Jørgen Vigdal.]

Etter Kristen ble konfirmert startet han på folkehøyskolen i Sogndal høsten 1897. Kristens opphold på den frilynte folkehøyskolen skulle prege ham resten av livet. Folkehøyskolene var preget av en kulturnasjonalisme, som var opptatt av folkeånd, folkekultur og folkespråk.

Vigdal blir lærer og forsikringsagent

I 1900 begynte Kristen Vigdal et toårig seminar ved lærerskolen i Volda. Etter endt utdanning jobbet han først en kort periode hjemme i Luster. Så begynte han et ganske omflakkende liv som også skulle føre ham til Eidsberg. Først var han lærer i Sørfolla i Salten (Nordland) 1903-06. Så gikk turen til Borgund ved Ålesund i 1906. Mens han var lærer der, giftet han seg den 17. juni 1907 med Sina Gaaseide (1886-1970) fra Borgund. Ekteparet Vigdal fikk sitt første av fem barn i 1908.

[Bilde 2: Kristen Vigdal og Sina Gaaseide som nygifte i 1907. Bildet er utlånt av Per Jørgen Vigdal.]

Vigdal ble forsikringsagent i selskapet Andvake i januar 1908 og jobbet der frem til mars 1910. Det å være forsikringsagent var ikke en uvanlig bigeskjeft på den tiden, det var mange som trengte å ha flere bein å stå på økonomisk. Men for Vigdal hadde arbeidet med livsforsikringer en langt dypere betydning. I 1911 reiste familien Vigdal til Østfold og Kristen ble ansatt ved Hannestad skole i Tune, og ved Greåker skole fra 1913. Vigdal jobbet som lærer der frem til 1915. Fra nyttår 1915 gikk Kristen Vigdal inn i forsikringsbransjen for fullt og ble «Distriktschef for Smaalenene». Han jobbet for selskapet «Norske Liv», som naturlig nok tilbød livsforsikringer. For Vigdal ble forsikringsbransjen hans hovedgeskjeft og levevei de neste tretti årene.

Idealisme og norskdom

Allerede mens Vigdal holdt til i Borgund på Sunnmøre, var han engasjert i flere bevegelser, blant annet i avholdssaken. Ifølge Vigdal selv var avhold og forsikring to sider av samme sak siden de begge er «faktorer der griper regulerende ind og virker omdannende til det bedre» og dermed forhindrer å «henfalde til likegladhet og ødselhet uten tanke paa den dag imorgen». Avhold og forsikring var imidlertid ikke det eneste som opptok Vigdal. Han var med å stifte et mållag i Langevåg på Sunnmøre i 1909. Og i Borgund var han formann i Vindhella ungdomslag. Målsak og ungdomslag har nære slektskap til folkehøyskolebevegelsen siden de alle tre er uttrykk for en kulturnasjonalisme som dreide seg om å finne, bevare og dyrke «det norske». Norskdomsbevegelsen og kulturnasjonalismen knyttes gjerne partiet Venstre (derav begrepet venstrenasjonalisme). I likhet med mange lærere sympatiserte Vigdal med Venstre ettersom partiet ivret for norskdom, målsak og avhold og var svært opptatt av «det nasjonale». Vigdal var uten tvil en norskdomsmann. Etter å ha bodd noen år i Tune, flyttet Vigdal-familien til Moss. Her var Kristen Vigdal med å stifte et bondeungdomslag i Moss i 1916 sammen med «ein flokk norskhuga vener». I Moss var Vigdal partner i eiendomsmeglerfirmaet «Klyve & Co.» i noen år før han flyttet til Eidsberg.

Til Eidsberg

Det er 1917 Kristen Vigdal trer inn i Eidsbergs historie. I oktober dette året kjøpte han gården Tokerud østre (gnr. 97, bnr. 2). Kjøpet av Tokerud ble omtalt i flere aviser, blant annet i Søndmørsposten:

«Distriktschef Kr. Vigdal, Jeløy, hev kjøpt Tokerud gard ved Eidsberg st. i Smaalen og tek imot ved styrar 14de oktober. Garden er paa vel 200 maal innmark og 150 maal skog. Med i handelen fylgjer avling, reiskapar og ymse dyr. Hr. Vigdal vert buande paa Jeløy.» Utfra denne og andre avisenotiser er det klart at Kristen Vigdal ikke flyttet umiddelbart inn på Tokerud, men ventet trolig til den såkalte «flyttedagen» (14. april) våren 1918. Gården ble som nevnt overtatt «ved styrar» og de to første årene ser det ut til at Vigdal hadde svogeren Ole (Olav) Lerum som gårdsbestyrer. Ole Lerum var skredder og gift (i 1913) med Kristens søster Ingrid. I januar 1919 lyste Vigdal ut hele fire stillinger på Tokerud, det er tydelig at han hadde ambisjoner for gårdsdriften. Ved folketellingen i 1920 hadde Vigdal seks tjenestefolk på Tokerud. Vigdal var også beskjeftiget med å være forsikringsagent og eiendomsmegler

[Bilde 3: I Indre kan vi finne annonser der Vigdal averterer livsforsikringer og villatomter på Mysen. Indre Smaalenenes Avis 28. juli 1919.] Ungdomslaget «Eidsbergingen»

Det var ikke bare i yrkeslivet Kristen Vigdal fikk utløp for sin virketrang. Han engasjerte seg også for ungdommen i Eidsberg. Dette kom særlig til uttrykk da Vigdal tok initiativ til å stifte ungdomslaget «Eidsbergingen» før jul i 1920. Ifølge Indre ble det konstituerende møtet holdt lørdag 11. desember på Bøndenes Hus ved Eidsberg stasjon. Flere hadde tegnet medlemskap på forhånd, og laget fikk totalt 69 medlemmer. Vigdal ble naturlig nok valgt til formann. Navnet Eidsbergingen ble først tatt i bruk etter nyttår. Lærerne ved Heen skole, Jacob Hjertaas og Anna Oustad, sluttet opp om ungdomslag fra første stund. Oustad satt i det første styret og Hjertaas ble senere formann i laget. Ifølge Indre ser det ut til at Eidsbergingen hadde møter annenhver lørdag den første tiden. Møtene i laget kunne skilte med gjesteforelesere, musikk og teater.

[Bilde 4: Stiftelsen av ungdomslaget ble omtalt i Indre Smaalenenes Avis 13. desember 1920.]

I bygdeboka for Eidsberg og Mysen (Krog 2003) står det at Kristen Vigdals sønner, Eilef og Georg, var aktive i ungdomslaget Eidsbergingen. Her har det nok vært en misforståelse. Eilef og Georg var Kristens yngre brødre. Georg Vigdal (1897-1952) flyttet angivelig til Lekum landhandleri i 1920, men dette kan ikke bekreftes. Georg og familien drev, ifølge Hakon Koht-Nordbye, Eidsberg Samvirkelag mellom 1924 og 1927. Samvirkelaget lå i den vestre delen av den såkalte Bakergården ved Eidsberg stasjon. Siden hadde Georg Vigdal en forretning i Trømborg før han flyttet til Sandefjord rundt 1929, hvor han fortsatte som kjøpmann. Georg Vigdal ble valgt til formann i Eidsbergingen i 1926, da hadde laget omtrent 65 medlemmer. Eilef Vigdal (1893-1953) giftet seg i 1924 med Magna Antonsdatter fra gården Strand i Degernes. Ved giftemålet var han gårdsbestyrer ved en gård i Skjeberg. Senere ble han politimann i Sarpsborg. Hans tilknytning til ungdomslaget er uviss, men han forpaktet trolig Tokerud en tid. Initiativtakerne bak ungdomslagene var som regel tilflyttede lærere. I sin artikkel om ungdomslag i Eidsberg omtaler Hakon Koht-Nordbye lærerne som «kulturaktivister». Av disse har noen bosatt seg permanent i Eidsberg og blitt en del av «inventaret», som Peter Slotsvik, Olaf Funderud og Jacob Hjertaas. Mens andre, som Kristen Vigdal, har flyttet videre og har dermed gått ut av den kollektive hukommelsen i Eidsberg. Idealismen som Kristen Vigdal viste ved å engasjere seg for ungdommen i Eidsberg og i landet for øvrig, er utvilsomt et beundringsverdig trekk ved ham. Det forhindret allikevel ikke at Vigdal havnet i en bitter konflikt med Eidsberg elektrisitetsverk.

Elektrisitet til glede og besvær

Året 1914 blir holdt for å være starten for Eidsberg elektrisitetsverk. I motsetning til Mysen hadde ikke Eidsberg egne kraftstasjoner. Derfor ble det bygget kraftlinjer fra Vamma kraftstasjon i Askim. Først kom det strøm til Slitu i 1916, og i årene som fulgte ble det bygget strømnett i resten av Eidsberg. I 1916 averterte Eidsberg e.verk etter abonnenter og tilbød «lys og kraft», men kun fire år senere var nettet overbelastet (se bilde). Etterspørselen etter elektrisk kraft var i flere år større enn hva selskapet kunne levere og overforbruk var et gjentakende problem.

[Bilde 5: Oppfordring til å ikke bruk mer strøm enn nødvendig. Indre Smaalenenes Avis 08.12.1920.]

Det er her Kristen Vigdal kommer inn i bildet, ettersom han havnet i konflikt med e.verket på grunn av sitt overforbruk. Vigdal var imidlertid ikke alene om å være misfornøyd med kraftforsyningen og var heller ikke alene om å bruke mer strøm enn abonnementet tillot. Vigdal var nok den mest høylytte og var dessuten en dyktig polemiker. Konflikten pågikk i flere år gjennom brev og avisinnlegg. Til slutt havnet saken i herredstyret i 1921. Referatet derfra ble gjengitt i Indre:

«I Eidsberg herredstyres sidste møte, mødte styret for Eidsberg E.verk, for aa faa herredstyrets samtykke til aa opsi Kr. Vigdal som abonnent i Eidsberg E.verk. Som grund for dette fremførte H. Trømborg paa styrets vegne: Kr. Vigdal har forvoldt styret for E.verket saa mange vanskeligheter i dets arbeide, og paa forskjellig vis ført styremedlemmerne, og værkets fungtionærer saa mange ubehageligheter paa halsen, at styret nu ansaa ham for moden til aa miste sin elektriske energi.

Han hadde saaledes stillet sig meget vrangvillig overfor E.verket den gang da ledningerne skulde lægges over hans eiendom. Sammenkaldt protestmøter, aa den hele tid forsøkt aa sætte abonnenterne mot de styrende for værket.

I 1918 kom hr. Vigdal med en regning paa ca. 10 kr. til E.verket for aa ha kjørt sin slaamaskin i stykker paa en av E.verket nedsat pæl. Regning blev der selvfølgelig ikke tat noen hensyn til. Forrige aar blev Vigdal ilagt en mulkt paa 60 kr. fordi ha hadde brukt formeget strøm. Han hadde brukt en 10 hk. motor; men leiet strøm bare til 3 hk. (…) Efter 4 mndr., og meget krangel betalte han endelig mulkten. Derefter presenterer han for E.verkets styre en regning paa kr. 69,10, for tort og skade paaført ham i 1918 ved uanviste pæler i hans slaat. De 10 kr. er altsaa nu blit til kr. 69,10, og hvis ikke dette beløp ikke er betalt inden kort fastsat frist, truer hr. Vigdal med, aa trække styremedlemmerne personlig til ansvar for dette.

Styret forlangte nu at faa herredstyrets samtykke til aa stryke hr. Vigdal som abonnent, hvis ikke, vilde samtlige styret trekke sig tilbake som styremedlemmer for Eidsberg E.verk.»

Herredstyret diskuterte så hva de skulle gjøre med saken og beslutningen var enstemmig: Vigdal kunne sies opp som abonnent. Men Vigdal lot seg ikke knekke og kom med følgende svar:

«(…) den nu fattede herredstyrebeslutning maa ansees som en hevnakt og herredstyrets fortolkning av en regning som en uhyrlighet. For øvrig er det en selvfølge at E.verkets styres og herredstyrets meget opsigtsvækkende og lite overveiende fremgangsmaate vil bli prøvet for retten. Dermed vil ogsaa E. verkets styr og stel faa sin sakkyndige og retslige belysning.»

Vigdal engasjerte advokat i saken og etter flere måneder med akkedering våren 1921, ble han tatt inn i varmen igjen som abonnent da han gikk med på noen betingelser.

Dikteren – med «sak» som kjerne

Det hører med til historien at Kristen Vigdal også var dikter. Det dreier seg i hovedsak om naturromantiske dikt og heroiske historiedikt – typiske norskdomstemaer. Han ga ut fire diktbøker: «Hjartetonar» (1906), «Von» (1922), «Sol og skygge» (1923) og «Ved åreelden» (1950). Det er tydelig at både målsaken og andre kulturelle spørsmål i samtiden preger anmeldelsene.

[Bilde 6: Forsiden av diktboka «Ved åreelden» som Kristen Vigdal utga i 1950.]

«Hjartetonar» kom ut mens han bodde i Nordland og fikk positive anmeldelser i avisene «Den 17de Mai» og «Sogns Tidend». I sistnevnte avis sto det: «(…) ofte fell versi lett og laglegt, so ein maa tenkja paa ein Ivar Aaasen.» Oppfordringen var klar: «Ungdomar kjøp boki!» Mottakelsene av den andre diktboka «Von», som kom ut før jul i 1922, synliggjør en stor kulturell strid i Norge som blant annet kom til uttrykk i målsaken. Norskdomsbevegelsen og venstrenasjonalismen fikk et tydeligere vestlandspreg på 1920-tallet da Venstre mistet sin nasjonale oppslutning. I bergensavisen Dagen fikk «Von» rosende og vestlandskpatriotisk omtale:

«Vigdal syner seg i denne diktsamlingi aa vera ein reinskaaren vestlandslyrikar. Han hev no i mange aar vore busett paa Austlandet, og er framleides storbonde i Austfold. Men Austlandet hev ikkje hugteke han, ikkje folkelivet, ikkje det austlandske maalføre, og slett ikkje naturi. Ikkje ei strofe i dei firti dikti atterspeglar noko austlandsk. Sjølve den diktarsjæli som møter oss i Vigdals dikt, er typisk vestlandsk.»

I riksmålsavisen Christiania Nyheds- og Avertissementsblad ble den samme diktsamlingen omtalt som simpel «Forenings-Lyrik» og konklusjonen var at: «Nogen kunstnerisk Værdi har disse banale Rimerier ialfald ikke.»

Den tredje diktboka, «Sol og skygge», kom ut i 1923 og var utrolig nok skrevet på riksmål, noe som ikke falt i god jord hos anmelderen i Sogns Tidend:

«Men denne diktbundelen er paa riksmaal, medan dei tvo fyrste var paa norsk. Kva er det so den unge forfattar fraa Sogn tenkjer paa med dette? Det maatte vera ei vending som er heilt nyttelaus.»

Kristen Vigdal pensjonerte seg i 1946 og fikk trolig dermed både tid og ro til å sette sammen en fjerde samling. Før jul i 1950 kom «Ved åreelden» ut, og anmeldelsene av samlingen var ikke preget av kulturell strid, men handlet mer om diktene i seg selv – det vanket både ris og ros.

Kun ett av Vigdals dikt har fått et langt liv. I diktboka «Von» fra 1922 har Vigdal diktet «Luster», som senere ble tonesatt og kjent som Lustersongen i Vigdals hjembygd, der den blir brukt som kommunesang.

Målsaken var utvilsomt et betent stridsemne på starten av 1900-tallet. Det er nærmest uforståelig for oss i dag at tilhengerne av «fjelldansk» (riksmål) og «fjøslatin» (landsmål) var så bitre fiender, at striden det felte en regjering i 1912. Også tidlig på 1920-tallet var det hard strid, da var det særlig 1917-reformen av begge målformene som var gjenstand for debatt.

Fra Eidsberg via Borgund til Nøtterøy

Da Vigdal-familien forlot Eidsberg i desember 1921, sto det følgende i Indre: «Distriktschef Vigdal forlater i disse dage Eidsberg, da han er ansat som distriktschef i Glitne med de vestlandske byer som arbeidsfelt (…) Naar hr. Vigdal nu forlater Eidsberg vil især ungdommen sende ham sine beste ønsker og fortsat held og fremgang med paa reisen.»

Kristen Vigdal solgte Tokerud til Helge Alvim først i 1924. Alvim solgte gården til Jørgen Johansen i 1930, og siden har gården vært i den samme slekten. Vigdal fortsatte i forsikringsbransjen, men skiftet fra «Norske Liv» til «Glitne», et selskap han jobbet for til han gikk av med pensjon. Familien flyttet først tilbake til Sinashjembygd Borgund. I 1929 flyttet familien igjen, denne gang til Ørsnes på Nøtterøy, hvor de slo seg ned for godt.

[Bilde 7: Kristen og Sina med alle barna. Bildet er utlånt av Per Jørgen Vigdal.]

Kristen og Sina fikk fem barn: Ingrid (1908-1990), Bergljot (1911-1999), Solveig Marie (1914-2005), Åse (1919-1992) og Kåre (1922-2006).

Eldstedatteren Ingrid giftet seg i 1930 med nabogutten fra Eidsberg, Ivar Iversen Tokerud (1904-1988), fra det andre Tokerud-bruket (vestre, gnr. 97, bnr. 1). Ingrid og Ivar flyttet senere til Bærum. Sina og Kristen rakk å bli oldeforeldre før Sina døde i 1970 og Kristen gikk bort i 1974.

Vestlandsbølge

Vigdal-folket i Eidsberg var en del av et større fenomen som bør omtales. Store barnekull og lite jord gjorde at mange vestlendinger reiste enten til Østlandet, Nord-Norge eller Amerika. Det kom så mange sogninger og fjordinger til Vestfold at de dannet «Sogn- og Fjordanelaget i Vestfold» i 1927. I en bok som laget ga ut i 1940 kan vi lese at var «den gilde granskogen, den gode jorda og de breie bygdene med sine lettdrevne gardar som lokka dei».

Videre står det: «Mange vanstelte gardar har vestlendingar fått rimeleg kjøp på. Sogningane og fjordingane er vane med tungt arbeid og oppfødde i sparsemd. Det kjendest som ei lette å kome til slike bygder. (…) Her slapp dei å bære på ryggen. Hest og maskiner kunne gjere det meste. (…) Gardar som austlendingar ikkje fekk til å løne seg, kunne sogningane og fjordingane greie seg godt på, ja sume vart velståande bønder».

Før jordveien på Tokerud ble oppgradert, var den enda mer bakkete enn den er i dag, så en vestlending kan ha følt seg hjemme der. Men gården Kristen Vigdal var fra, Grøt i Fortunsdalen, var ironisk nok helt flat. Den ligger på dalbunnen rett ved elva og var rake motsetningen til det stedvis bakkete og nordvendte Tokerud. Altså, ingen regel uten unntak.

Sluttord

Kristen Vigdal fra Fortun levde et omflakkende liv. Hans liv og virke vitner om en engasjert og foretaksom herre. Selv om han var kun noen få år i Eidsberg, satte han allikevel spor etter seg, fremfor alt som stifter av ungdomslaget «Eidsbergingen» i 1920. «Eidsbergingen» var trolig i drift frem til krigen da nazifiseringen satte en stopper for aktiviteten i lag og foreninger, og ungdomslaget våknet aldri til liv igjen.

Det har vært min hensikt med denne artikkelen å bruke Kristen Vigdals historie til å belyse tre ting. For det første representerer han en vestlandsbølge av migranter til Østlandet, et tema som fortjener å utforskes videre. For det andre kan enkeltpersons historie brukes som en inngang til å studere lokale, historiske fenomener, i dette tilfellet elektrifiseringen og ungdomslagene i Eidsberg. Lokalhistorisk litteratur bør ikke begrense seg til lokale perspektiver, men kan med fordel knytte det lokale an til nasjonale strømninger og hendelser. For det tredje er Vigdal kun én av mange «gjennomreisende» i Eidsbergs historie. Lokalhistorisk litteratur om Eidsberg kan, etter min mening, ikke bare være forbeholdt eidsberginger med røtter som strekker seg flere hundre år bakover i tid, ei heller forbeholdt dem som har slått seg ned her i bygda og blitt rotfaste. Overlokale skikkelser og hendelser kan gi verdifulle tilskudd til den lokalfokuserte lokalhistorien.

Kilder

Bergem, P. (1995). Forkynning, fellesskap, forsking: Volda lærarskule 1895-1995. Volda: Høgskulen i Volda
Braadland, A. (1933). Litt gammel og ny skolehistorie i Tune.
Christiansen, Aa. (1964). Eidsberg elektrisitetsverk gjennom 50 år, 1914-1964
Koht-Nordbye, H. (2001). Den gang lærerne var kulturaktivister på landsbygda. Wiwar 1/2001 (nr. 53), s. 19-23
Koht-Nordbye, H. (2003). Stasjonsbyen på Finnestadgårdene gjennom 120 år. Eidsberg Historielag.
Krog, R. W. (2003). Bygdebok for Eidsberg og Mysen: Gårdshistorie bind V. Eidsberg kommune
Senje, S. (1970). Bygdebok for Eidsberg: Bygdehistorien 1800-1940. Mysen: Eidsberg og Mysen Historielag
Sogn- og Fjordanelaget i Vestfold (1940). Sogningane og fjordingane i Vestfold.
Unneberg, S. H. (1971). Nøtterøy: Gårds- og slektshistorie, bind 1.Nøtterøy kommune
Øyane, L.E. (1984). Gards- og ættesoge for Luster kommune: band 1, Fortun sokn. Luster kommune.
Øyane, L.E. (1986). Gards- og ættesoge for Luster kommune: band 2, Dale sokn. Luster kommune.
Vigdal, P. A. (2000). Vigdal-slekten. (upublisert bokmanus)

Aviser: Christiania Nyheds- og Avertissementsblad, Dagen, Fredrikstad Dagblad, Indre Smaalenenes Avis, Nidaros, Smaalenenes Social-Demokrat, Sogns Avis, Sogns Tidend, Sogn og Fjordane, Søndmørsposten, Tønsberg Blad, Østlands-Posten.

Nettsider: digitalarkivet.no, norgeshistorie.no

Muntlige kilder: Kari Johanna Yttri, Per Jørgen Vigdal, Erik Næss